Kjærligheten tier aldri

Jeg har skrevet et dikt inspirert av en film vi så på skolen: “Love is never silent”. Filmen handler om en amerikansk familie på 1930-tallet. Foreldrene er begge døve, mens barna er hørende. Det fantes ingen tolkeordning på denne tida, ei heller var teknologien god, så de hørende barna fungerte som foreldrenes tolker alle døgnets timer; både hjemme, på fritida og på arbeidsplass.




Lise er en jente på åtte år

hun har grønne øyne og lysebrunt hår

Lises foreldre kan selv ikke høre

så hun fungerer for dem som sitt øre

Ett ledd mellom dem og det hørende samfunn

Den eneste som kan si deres ord med sin munn

Hun prøver og prøver så godt som hun kan

og gi dem den stemmer hun selv tror er sann.



Lise sin bror var helt slik som hun

han hørte og pratet mange ord med sin munn

Men han forsvant på tragisk vis

og for å få han en kiste måtte hennes stemme gis

Ja, jenta som selv var bare åtte

ble sendt til å kjøpe brorens kiste, hun måtte

Foreldrene ville ikke blitt forstått

og de ville ellers ingen kiste fått.



Det banker på døren og mor lukker opp

Der står det en kar med en riktig stor kropp

- Jeg ble sendt for å hente symaskinen, sier han

Lise oversetter så godt som hun kan

Mor protesterer alt hun bare greier

Det er jo på den maskinen hun arbeider!

Men mannen tar den med og går sin vei

Mor blir sint på Lise som føler skyld og blir lei.



Når Lise blir voksen treffer hun en mann

de gifter seg og hun vil flytte inn med han

Lise har vondt for hun vet hva hun gjør:

Foreldrenes port mellom hørsel og døvhet dør.

Tårer er ikke nok for foreldrenes tap

Men jenta kan heller ikke holdes i et skap

Tiden var moden for å la henne gå

da hun hadde gitt alt det hun hadde å gi dem til nå.”